En eventyrers liv

En ung møllersønn våkner opp en solfylt morgen og skjelles ut av sin far for å være en latsabb. Ja vel, jeg er en latsabb tenker han og reiser ut i verden for å finne lykken. Han tar med seg sin fele og får skyss til Wien. På et slott får han arbeid som gartnergutt og et lite hus for seg selv. Han forelsker seg i en skjønn adelig kvinne på slottet, men det blir ikke noe mellom dem. Derfor reiser han videre ut i verden.

På vei til Italia kjøres han til et mystisk slott i fjellet og her blir han mistenkelig godt mottatt. Etter flere merkelige opplevelser på slottet fortsetter han til Roma. Her møter han to malere og muligens en skjønn grevinne... Men først på sin reise tilbake til slottet ved Wien oppklares hans merkverdige opplevelser og flere misforståelser. Det viser seg at den skjønne grevinne slett ikke er adelig- og at hun snart er hans.

Dette er en liten fortelling om en ung eventyrers naivitet, skildret med stor poetisk kraft. I motsetning til Novalis' roman Heinrich von Ofterdingen og Friedrich Shlegels roman Lucinde er En døgenikt både lysere og lettere. Kampen mellom lys og mørke, idyll og tragedie er langtfra så dramatisk som hos Novalis og Schlegel.

Eichendorff uforsker menneskets muligheter på en mer troverdig og tillitsfull måte. Mennesker må ha en åpen og undrende livsholdning. Bare slik kan man finne "trylleordet" som leder til den store forløsningen.

At denne "Døgenikten" er av verdenslitteraturens par små fullkommenheter, en av de mest modne, sarte, kostelige frukter på menneskehetens tre inntil nå, det har man ikke lest noe sted, og likevel, slik er det.

                                          (Hermann Hesse om En døgenikt)