Den blå blomst

Heinrich von Ofterdingen er en kultbok for yngre mennesker med lengsler mot det fjerne, ukjente og gåtefulle, med andre ord de "fødte romantikere".

Hovedpersonen Heinrich er i tyveårene og sønn av en gullsmed. Heinrich får besøk av en gåtefull og  fremmed som vekker lengselen etter "den blå blomst" i ham. Heinrich reiser for å besøke bestefaren i Augsburg. På reisen møter han kjøpmenn som forteller om fortidens store diktere, riddere på et slott som forteller om krig og korstog, på et vertshus møter han en bergmann som innvier Heinrich i jordens indre og naturens enhet.

Hjemme hos bestefaren opplever Heinrich sin første virkelige fest og blir kjent med dikteren Klingsohr. Klingsohr innvier Heinrich i diktekunsten. Og Heinrich forstår at han er "født til dikter". Han forelsker seg også i Klingsohrs datter Mathilde og denne kjærligheten kroner hans innvielse til dikter.

Romanen rommer både dikt og eventyr. Novalis ville vise hvordan alt henger sammen. Mot slutten av romanen blir alt mer eventyraktig hvor kjærligheten og poesiens makt utløser en ny gullalder.

Gjennom hele romanen svever bildet av "den blå blomst" som samler i seg alt håp om kjærlighet, forening og frigjøring fra all fremmedhet. "Den blå blomst" er en hemmelighetsfull plante som også rommer håndfast seksualsymbolikk, noe som har gjort den til et yndet objekt for freudianske tolkninger.

Heinrich von Ofterdingen handler om hvordan en dikter blir til. Novalis ønsker å vise hvordan en som er "født til dikter" blir klar over sitt kall og begynner å realisere det.